Overvekt og fedme – hva er årsaken og hvordan lykkes med vekttap?

Overvekt og fedme er et økende helseproblem i befolkningen og hver 5. nordmann har fedme. Med økende grad av overvekt øker risikoen for en rekke sykdommer som diabetes, hjerte- og karsykdommer, muskel- og skjelettplager, psykiske plager og visse former for kreft. En vektnedgang på 5–10 prosent av utgangsvekten er oftest tilstrekkelig for å oppnå positive helseeffekter. Selv små grep kan gi stor helsegevinst og bedre livskvalitet.

Når er man overvektig?

Overvekt og fedme er tilstander der kroppens depoter av fett er så store at det kan ha helsemessige konsekvenser. For å vurdere om en person er overvektig og risikoen for fremtidig vektrelaterte følgesykdommer benyttes verktøyet KroppsMasseIndeks, KMI (på engelsk kalt BMI, Body Mass Index). BMI beregnes med formelen: vekt dividert med høyde i annen potens (vekt/høyde²). Det finnes ulike grader av overvekt, og helserisikoen øker jo mer overvektig man er. 

Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert grenser for BMI ved normal vekt og ulike grader av overvekt slik:

• Mindre enn 18,5 er undervekt 
• 18,5-24,9 er normalvekt
• 25,0-29,9 er overvekt
• 30,0-34,9 er fedme grad 1
• 35,0-39,9 er fedme grad 2
• 40,0 og over er fedme grad 3 

Sykelig overvekt er definert som fedme grad 3, eller fedme grad 2 ved samtidig forekomst av minst én vektrelatert tilleggssykdom.

BMI er ikke alltid er et godt mål på helseskadelig overvekt. BMI skiller blant annet ikke mellom fett- og muskelmasse. Stor muskelmasse kan gi økt BMI uten at det foreligger økt fettmasse. BMI er med andre ord ingen fasit.

BMI sier heller ikke noe om hvor på kroppen fettet sitter. De fleste vektrelaterte følgesykdommene er særlig vanlige når fettlagrene overveiende sitter rundt magen («epleform»). En slik bukfedme er betydelig mer risikabel enn den overvekten som har en fordeling med fett på hofter og lår («pæreform»).

Midjemål er et godt indirekte mål for grad av bukfedme (måles mellom nederste ribben og øvste del av hoftekammen). Man kan ha økt risiko for komplikasjoner av overvekt ved midjemål over 88 cm hos kvinner og over 102 cm hos menn selv ved normal BMI.

Hva er årsakene til overvekt?

Overvekt og fedme er en konsekvens av et vedvarende høyere energiinntak i kosten enn kroppens forbruk av energi. Når man inntar mer næring enn det kroppen har behov for, vil overskuddsenergien bli lagret i kroppen som fett.

Årsakene er sammensatte og både kosthold, aktivitetsnivå, genetisk disposisjon, hormonelle forstyrrelser, psykologiske forhold og miljømessige faktorer spiller inn.

Appetitt er ikke det samme som sult. Sult er et fysiologisk behov og og beskriver den tilstanden som oppstår når kroppen over lengre tid ikke får nok næring. Appetitt er et følelsesmessig ønske hvor også kognitive mekanisme og spesielt følelser medvirker i prosessen. 

Matinntaket påvirkes av syn, smak, lukt og følelser, og slike sanseinntrykk kan overstyre hjernen til å avgi appetittstimulerende signaler selv om kroppens øvrige reguleringsmekanismer signaliserer metthet.

Noen personer er arvelig disponert for å ha en tendens til økt sultfølelse og å lagre mer fett.  Arvelige biologiske forhold kan også påvirke hvor i kroppen fettet lagres. Noen personer er med andre ord på grunn av sine gener mer disponert for å utvikle overvekt og fedme enn andre.

Både appetittreguleringen og energiomsetningen reguleres av hjernen via signaler fra fettvev, hormonproduserende kjertler i kroppen og spesialiserte celler i fordøyelsessystemet. Hos personer med fedme ser det ut til at kroppens naturlige appetittregulering er i ubalanse. Det er vist at sulthormonet ghrelin ikke synker i like stor grad og metthetshormoner øker ikke like mye etter et måltid hos overvektige som hos normalvektige. Om denne ubalansen i appetittreguleringen er en konsekvens av overvekten eller en årsak er ikke avklart.

Hormonelle forstyrrelser kan påvirke vektreguleringen

Lavt stoffskifte (hypotyreose) er en hormonsykdom skyldes en svikt i skjoldbruskkjertelen, som er ansvarlig for å regulere stoffskiftet i kroppen vår. Stoffskifte er et komplett sett av kjemiske reaksjoner som skjer i alle kroppens celler og dreier seg hovedsakelig om å omdanne næringsstoffene vi får i oss gjennom maten til energi og oppbygging av vev, og å kvitte seg med avfallsstoffer. Ved lavt stoffskifte går de fleste kroppsfunksjoner tregere, kroppen går på «sparebluss», og et av symptomene kan være redusert forbrenning med påfølgende vektoppgang.

Polycystisk ovariesyndrom (PCOS) er en hormonforstyrrelse som skyldes en ubalanse i kroppens produksjon av kjønnshormoner. Mange av symptomene tilskrives økt nivå av mannlige kjønnshormoner. Kvinner med polycystisk ovariesyndrom har økt forekomst av forstyrrelser i kroppens forbrenning og 2 av 3 kvinner med PCOS er overvektige. Mange har en såkalt «eplefasong» der en stor andel av fettet er plassert rundt midjen, også hos normalvektige.

Cushings syndrom er en tilstand som skyldes overproduksjon av hormonet kortisol som dannes i binyrene. Økt matlyst og vektøkning, der mesteparten av vekten legger seg som fett rundt livet, kan være ett av mange symptomer. Dette er en sjelden sykdom.

Søvnmangel, stress og medisiner kan føre til økt vekt

Forskning viser at både for kort og for lang søvnlengde er forbundet med fedme. En forklaring er at søvnlengden påvirker produksjonen av flere hormoner som har innvirkning på appetitt og energiomsetningen. Hvis du sover for lite, produserer man mindre av metthetshormonet leptin og nivået av sulthormonet ghrelin kan øke med opptil 20% – som igjen vil føre til at man blir mer sulten. Det anbefales å ha mellom 7-9 timers søvn.

Stress øker produksjonen av hormonet kortisol. Et forhøyet kortisolnivå fører til nedbrytingen av glykogen til glukose i muskler og lever – og dermed øker glukosenivået i blodet. Dette vil øke utskillelsen av insulin som omdanner glukosen til fettsyrer som transporteres til fettcellene for lagring, og samtidig hemmer insulin nedbrytning av fett.

En rekke forskjellige legemidler ha som bivirkning at de fremmer utvikling av overvekt. Dette gjelder for eksempel enkelte medisiner mot psykiske lidelser, epilepsi, diabetes, kortison og p-piller.

Overvekt og fedme har stor betydning for videre helse i livet

Å være overvektig innebærer mer enn å veie bare noen kilo for mye. Overvekt og fedme kan føre til en rekke helseplager og vektrelaterte følgesykdommer som 

• høyt blodtrykk
• nedsatt glukosetoleranse og diabetes type 2
• høye fettverdier i blodet (dyslipidemi)
• obstruktiv søvnapné (pustestopp når du sover)
• hjerte- og karsykdom
• nyresykdom
• ikke-alkoholisk fettlever
• gallestein
• urinsyregikt
• refluksplager
• muskel- og skjelettplager, som slitasje i store ledd (kne, hofte, ankler)
• angst og depresjon
• overspisingslidelser 
• ufrivillig barnløshet
• stressinkontinens
• brokk

Overvekt er også forbundet med nedsatt fruktbarhet, økt forekomst av komplikasjoner i svangerskap som svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning, medfødte misdannelser, for tidlig fødsel og økt risiko for dødfødsel.

Det er vist at overvekt og fedme øker risiko for kreft i spiserør, magesekk, tykktarm, endetarm, galleveier, bukspyttkjertel, bryst, livmor, nyre og myelomatose. 

Hvordan gå ned i vekt?

Målet med behandlingen er varig vektreduksjon og dermed redusert risiko for vektrelaterte følgesykdommer. Siden årsaken til overvekt kan variere betydelig fra person til person er det viktig med individuelt tilpassede behandlingsplaner og realistiske mål. Livsstilsendring tar tid og det er viktig å legge langsiktige planer som er gjennomførbare over tid.

Målet er ikke nødvendigvis å oppnå normalvektig BMI. Vektreduksjon på 5-10% av utgangsvekten vurderes hos de fleste som tilstrekkelig for å oppnå helsegevinst. Ved alvorlig fedme og fedme med vektrelaterte komplikasjoner kan større vektreduksjon være nødvendig for å oppnå positiv helseeffekt.

Behandlingen av overvekt er enkelt sagt å redusere det totale inntaket av kalorier i kosten og øke energiforbruket ved å være i mer fysisk aktivitet. Når man inntar mindre kalorier enn kroppen trenger, forbrenner den reservekaloriene som er lagret som fett eller sukker. I vektreduksjonsfasen må energiinntaket være mindre enn forbruket, mens i vedlikeholdsfasen skal energiinntaket være like stort som forbruket. 

Kostregulering er viktigst for vektreduksjon. Økt fysisk aktivitet er spesielt viktig for vektstabilisering. Økt fysisk aktivitet alene, uten reduksjon i kaloriinntaket, gir bare beskjeden vektreduksjon.

Selv om man ikke oppnår vekttap ved økt fysisk aktivitet alene, kan det imidlertid bidra til å senke blodtrykket, bedre fettstoffverdiene og redusere insulinresistens – uavhengig av vekttap. 

Dersom man har gått ned i vekt og vil holde seg på denne vekten bør man være fysisk aktiv omtrent 60 minutter daglig med moderat eller høy intensitet for å forebygge vektøkning igjen.

Kognitiv adferdsterapi og andre former for psykologisk støtte kan være til god hjelp for å vedlikeholde vektreduksjonen.

Hvilket kosthold er best for vektreduksjon?

Det er ingen spesifikk diett som har vist seg å gi bedre vektreduksjon enn andre på lang sikt. Helsedirektoratet anbefaler å:

• Øke inntaket av grove kornprodukter, grønnsaker, frukt og bær. Disse har relativt få kalorier og mye fiber, og gir større metthetsfølelse enn mat med mye fett eller sukker
• Begrense inntaket av bearbeidet kjøtt, rødt kjøtt, salt og sukker
• Spis noe proteinrikt til alle måltider (fisk, kylling, rent kjøtt, egg, belgfrukter eller magre melkeprodukter)
• Spis flerumettet og enumettet fett fremfor mettet fett (rapsolje, olivenolje)
• Drikke vann, kaffe og te fremfor melk, juice, brus, saft
• Reduser inntaket av kaker, godteri og andre sukkerholdige matvarer

Kostholdsplanleggeren  er et gratis verktøy utviklet av Helsedirektoratet og Mattilsynet. Her kan du finne næringsverdien i ulike matvarer, få oversikt over ditt energiinntak og om fordelingen av energikilder er gunstig eller bør justeres. 

Vær oppmerksom på at noen dietter, som for eksempel ekstrem lavkarbo- og høyfettdietter, kan ha uheldig effekt på utvikling av hjerte- og karsykdom.

Nyere medisiner har vist seg svært effektive mot overvekt

Dersom endring av kosthold og aktivitetsnivå ikke fører frem kan vektreduserende medisiner være aktuelt. Det finnes ulike typer medisiner som er godkjent for vektreduksjon i Norge.

Alle medisinene kan brukes i flere år, men virker kun når de brukes og ikke etter avsluttet behandling. For å få medisinene på resept hos lege må BMI være over eller lik 30, eller BMI ≥ 27 eller 28 (avhenging av medikament) ved samtidig forekomst av minst én vektrelatert følgesykdom eller risikofaktor. 

Orlistat (Xenical tabletter) er en såkalt lipasehemmer som hemmer opptaket av fett fra tarmen med ca. 30%. Gjennomsnittlig vektreduksjon er ca 2,6 %.

Naltrekson/bupropion (Mysimba tabletter) består av to substanser; bupropion er en såkalt dopamin- og noradrenalin-reopptakshemmer og naltrekson er en μ-opioidantagonist. Medisinen påvirker de delene av hjernen som har med appetittregulering å gjøre, og demper sultfølelsen og øker metthetsfølelsen. Gjennomsnittlig vektreduksjon er ca. 4 %.

Liraglutid (Saxenda injeksjon) er en såkalt GLP-1-analog som øker insulinutskillelsen og hemmer glukagonutskillelsen. Dermed reguleres blodsukkeret og signaler sendes til hjernen om å redusere sultfølelsen og øke metthetsfølelse. I tillegg forsinkes tømmingen av magesekken slik at man holde seg mett lenger. Gjennomsnittlig vektreduksjon er ca 5,4 %

Semaglutid (Wegovy injeksjon) er også en GLP-1-analog og er det mest effektive medikamentet for vektreduksjon per august 2023. Gjennomsnittlig vektreduksjon er ca 14 %

Ozempic er et medikament som inneholder virkestoffet Semaglutid, men har medisinsk indikasjon for diabetes og ikke for overvekt.

Fentermin-topiramat (Qsymia kapsler) er et medikament som er demper appetitten og forsinker tømmingen av magesekken slik at metthetsfølelsen varer lengre. Medikamentet er godkjent for markedsføring i Norge, men er per juli 2023 foreløpig ikke markedsført. Gjennomsnittlig vektreduksjon er ca 8 %.

Tirzepatid er et medikament som foreløpig ikke er godkjent i Norge, men som i studier har vist den frem til nå største vektreduksjonen – nesten på høyde med kirurgisk behandling.

Kirurgisk behandling – en siste utvei

Overvektkirurgi gir større vektnedgang enn medisinene som er på markedet i dag, og kan gi langvarig vektreduksjon på 20-50%. Kirurgisk behandling er omfattende og gjøres kun når annen behandling ikke har ført frem. Fordeler og ulemper ved fedmeoperasjon må derfor alltid nøye avveies i hvert enkelt tilfelle. Operasjon kan vurderes ved 

• BMI ≥ 40
• BMI 35-39,9 med samtidig forekomst av minst én vektrelatert følgesykdom
• Diabetes type 2-pasienter med BMI < 35

I dag utføres i hovedsak to typer vektreduserende operasjoner; gastric bypass og sleeve gastrektomi. 

Ved gastric bypass blir magesekken redusert med om lag 95 prosent ved å lukke av en stor del av magesekken og en del av tynntarmen. Resten av tynntarmen kobles på den forminskede magesekken slik at maten blir ledet forbi de øvre delene av tynntarmen. Gastric bypass gir i gjennomsnitt 30% vektreduksjon etter 1-2 år. 

Ved gastrisk sleeveoperasjon fjernes 85 prosent av magesekken og den resterende magesekken får form som et rør eller et erme – derav navnet «sleeve». Sleeve gastrektomi gir gjennomsnittlig 25% vektreduksjon etter 1-2 år. 

Hovedgrunnen til at operasjonene gir vektreduksjon er at man blir mindre sulten og raskere mett fordi magesekken er mindre og ikke kan ta imot så mye som før.

Kirurgisk behandling kan føre til at  viktige vitaminer og mineraler ikke tas opp i kroppen. Det er derfor viktig at man etter operasjon tar tilskudd av vitaminer og mineraler, og følges opp regelmessig hos lege med blodprøver som kan fange opp eventuelle næringsstoffmangler. Siden magesekken er mye mindre må man spise små og hyppige måltider, og man vil tåle fett og sukker dårligere enn før.

Det er viktig å være klar over at operasjon alene sjelden er tilstrekkelig for å oppnå et varig vekttap. Det viktigste er endringer i kosthold og fysisk aktivitet for å opprettholde vektreduksjonen over tid. 

Så enkelt, men allikevel så komplekst

Regulering av kroppsvekten via kontroll av matinntaket kommer altså i stand ved et samspill mellom hjernen og kroppens øvrige vev. Regnestykket som må gå opp for at en konstant kroppsvekt skal kunne opprettholdes, er likevel påfallende ukomplisert: Energiinntaket og energiforbruket må være av samme størrelse. 

Det er ofte krevende å gjennomføre endringer i levevaner på egen hånd. Ta kontakt med lege, klinisk ernæringsfysiolog eller annet helsepersonell for å få hjelp til å etablere gode vaner som du kan ha over tid. Kostholdsveiledning bør ta utgangspunkt i det kostholdet man allerede benytter og tilpasse endringene individuelt. Den beste dietten er individuelt tilpasset!

Vil du vite mer? Relaterte artikler:

Medisiner mot overvekt – like bra som kirurgi?

Appetittreguleringen – hva styrer sult- og metthetsfølelsen?